I denne sjangerdannende romanen virker ingenting som det skal. Den edleste idealisme - lik den vi finner hos hovedpersonen selv - produserer bare forviklinger, ubehag og ydmykelser, og det sunneste bondevett - lik det vi finner hos Sancho Panza - viser seg å være kun en plump form for stormannsgalskap. Ille derfor, at det er først på dødsleiet Don Quijote innser hvilket bedrag det er han har påført seg selv. Mer bevegende blir historien om et høytravende og, eller men, forspilt liv ikke. Man vil græte. Oversatt av Arne Worren.