I Nice Racism ser DiAngelo på hvordan mange vanlige rasemønstre, hvor velmenende hvite mennesker ubevisst fortsetter å gjøre skade. Disse mønstrene inkluderer å stadig bevise at man ikke er ’rasistisk’, nedtone hvite privilegier, romantisering av svart, urfolk og andre farger, late som hvit segregering er noe som ’bare skjer’, forsiktighet og skam. Hun skriver åpenhjertig om sine egne feilsteg og kamper, og hun baner en vei fremover, og oppmuntrer hvite lesere til kontinuerlig å møte sin medvirkning og omfavne mot, livslang forpliktelse og ansvar.