Boken innledes med det man må betegne som det mest minneverdige «kunstneriske aftensmåltid» i samtidslitteraturen. Thomas Bernhards stemme er umiskjennelig hans og bare hans, og i Woodcutters lyder den heftigere enn i noe av hans verk. Romanen er et oppgjør med Wiens kulturelite, med åndelig snobberi, kvasikunst og østerriksk provinsialitet.