"Alt jeg gleder meg til er helgene, og noen ganger suger de like ille som uka gjør. Gud det er så forbanna kjedelig!! Når jeg våkner om morgenen føler jeg meg som om jeg er 99 år gammel!! Jeg er så trøtt og lat og ulykkelig. Jeg er bare 15 år, hva er galt med meg, hvorfor er jeg så ulykkelig? Verden er så føkka! Folk er så føkka! Jeg er så føkka eller som broren min ville si, "du er et misfoster!""

Boka tar tittelen sin fra en sang av The Smiths: “What she said was sad / But then, all the rejection she’s had / To pretend to be happy / Could only be idiocy.” Bildene oppsto som portretter Deanna Templeton tok på gatene i USA, Europa, Australia og Russland, hvor hun fanget kvinner i ungdomsårene: pønkere og utskudd hvis opprevne jeans og strømper, tattoveringer og hårfrisyrer står som et testamente over denne overgangsbevegelsen i livene deres, mens de navigerer seg gjennom tenåringslivets intensitet. Templeton vokste opp i et helt annet miljø som ungdom på 1980-tallet, men hun gjenkjente i disse jentene noe av det universelle i jenters tenåringstid, siden de kjempet med lignende skuffelser og utfordringer som hun selv opplevde som ung. Boka kombinerer disse moderne portrettene med flyereog egne dagbokssider fra tenårene fra midt på til sent 1980-tall, hvor den kjente erfaringen av å vokse opp legges fram i all sin motsetningsfullhet, humor og patos.