Voungs andre diktsamling kretser rundt etterdrønningene fra morens død, og beskriver paradokset ved å være i sorg,samtidig som man er fast bestemt på å komme seg gjennom den. Diktene flyter gjennom minner om tap, familie, og gledene man kan finne i en splittet, amerikansk ånd. Diktene er levende og modige, de sirkler rundt fragmenterte liv og søker mot både gjenoppstandelse og mot sårhetens episenter.