Sommeren 1964 skriver Liv Køltzow om sin egen dagbok: «Det er den søteste og koseligste og gladeste bok jeg har hatt noensinne.» Mange Ã¥r senere, i det nye Ã¥rtusenet, konstaterer hun for seg selv: «Parkinsondiagnosen bekreftet hos Kinge i forgÃ¥rs.» Notatboken har vært en fast følgesvenn gjennom hele hennes voksne liv. Dagbøkene ble et sted hun kunne reflektere over livet, hvem hun var i verden, hvem hun hadde vært og hvem hun skulle bli. Disse refleksjonene er innvevd i tanker om hva litteratur er, og hva hun selv søker i skrivingen. Liv Køltzows dagbøker kaster lys over et av etterkrigstidens sentrale forfatterskap, og er i seg selv et stykke norsk litteraturhistorie.