Denne moderne klassikeren slo ned som en bombe i det franske intellektuelle miljøet da den utkom i 1972. Uærbødig og provoserende stilte Deleuze og Guattari spørsmål ved alt som den intelektuelle eliten hittil hadde tatt for gitt. De innførte revolusjonær antiautoritæt politikk i psykoanalysen, og psykonalayse i den revelusjonære politikken. Psykoanalysen må befris, hevdet de, fra sin fiksering på kjernefamilien og ideologiske Ødipus-forestillinger, og må i stedet åpnes mot det sosiale feltet. Den revolusjonære politikken må på sin side erkjenne at ubevisste begjærsinvesteringer kan holde folk bundet til undertrykkende instanser og formasjoner som stat, parti og familie på tross av "objektive klasseintereser".

Forord av Michel Foucault. Etterord av Knut Stene-Johansen og Ragnar Braastad Myklebust