I Nils-Øivind Haagensens ellevte diktsamling Stor står mennesket alene - i menneskemengden, i arbeiderklassen, som barn, som voksen, i kjærlighetslivet, i den gamle vennegjengen, på bussen, på stien i sanden. Diktene pendler mellom avstand og tetthet, individet og massen, det mørke og det stjerneklare. 

Hvordan er det å hoppe uti og strømme med det kalde vannet, å forsøke å si noe om kjærlighet i bestemt form entall, å være inni en annen, å være uten en annen, å leve på denne jorda som henger i løse lufta.