Dette er memoarskriving på sitt beste, mest intense og brennende. Jeg-personen, lenge splitta opp i et du, opplever, tror hun, den store kjærligheten. Hun møter kvinnen i sitt liv og gradvis fanges hun av en stadig eskalerende sirkel av vold, både fysisk og psykisk. Hun forsvinner. Det finnes ingen steder hun kan søke ly. Hun er ung, hun vet ingenting om skeive forhold, og iallfall ikke at vold kan finnes, også der. Machados eringdringer er gjennomsyret av refleksivitet og språklig bevissthet rundt traumer, overlevelse og minner. Boka er vakker, til tross for det svarte og vonde, om en ung kvinne som opplever sin egen kropp som et hjemsøkt hus.