Nærmer vi oss et punkt der kunstig intelligens - eller AI (artificial intelligence) - passerer den menneskelige? I så fall beror framtiden vår på den kunstige intelligensens handlinger. Og hvordan kan vi i så fall foreta oss noe på forhånd, så dette ikke går galt? Denne boka handler om dette dilemmaet, som Nick Bostrom, professor ved Oxford og ekspert på AI, kaller  for "the superintelligence control problem". Hvordan løse dette før det er for sent?

I sin siste bok, Diving for Pearls, presenterer Nan Goldin oss for nesten utelukkende nye, upubliserte, arbeider. Vi inviteres til å kontemplere over den magien og overraskende abstraheringen som oppstår gjennom uintenderte fotografiske feil gjort med et analogt kamera, som dobbelt- og trippeleksponeringer; Goldins intuitive visuelle stil, drevet av følelser fra dypt inne i oss alle. Boka inkluderer en ny muse i Wien, bylandskaper og dyr, selvportretter, venetianske interiører, speil og gravsteiner. Et symbol på Goldins livslange hengivenhet til sine venner er dypt portrettert via hennes sammenstilling av portretter av venner med malerier av helgener som hun har fotografert i museer. Den slående likheten mellom det samtidige og den arketypiske energien i fortidig skjønnhet gir en intens dynamikk i betraktningen.

“In the stately ways of our shining capital the dwellings of high and low raise their roofs in rivalry as in the beginning… how often does the mansion of one age turn into the cottages of the next.”  - Kamo no Chomei

Tokyo er en visuell reise gjennom en by som er futuristisk og avleggs samtidig - dens visjonære design utslitt som en tapt epokes. Johansson bruker fotografi til å registrere byen, han finner form og pragmatisk orden gjennom akkumulasjon og rekkefølge, han avdekker byens skjulte modulære logikk: lego-aktige segmenter, grunnleggende kvadratiske enheter repetert uendelig i ulike størrelser. 

Bildene er ubefolket, og viser bare byens arkitektur, en beholder for 13 millioner mennesker, organisert omkring massebevegelse og kanalisering av menneskelig trafikk. Mellom betong, glass og stål spirer nå og da grønt liv - miniatyrhager i trange passasjer, eller en klynge blomsterpotter langs fortauet. Arkitekturen skaper sin egen topografi, og byen skimtes som den siste utposten i en falmende mekanisert verden.

For litt over 30 år siden ble Stuntpoetene dannet. En tverrpoetisk gruppe som gjennomførte stuntopplesninger, pressekonferanser og aksjoner mot blant annet kulturministeren, SAS og NATO-radioen. Med klare poetiske krav ville de plassere diktet der det hører hjemme: Ute i det offentlige rom, blant folk. De gjorde seg bemerket og krav ble innfridd.

Nå har det vært stille noen år, men Norge trenger fortsatt Stuntpoetene, i hvert fall deres historie. Her er den.